Dette er et meget godt eksempel på et naturbilde hvor feilen virkelig slår en i øynene og komposittarbeidet lyser mot oss, men LIKEVEL FØRST når man ser nærmere etter. Bildet er på ingen måte naturtro, men selvmotsigende og en illusjon UT FRA EN RENT TEKNISK ENBILDEFOTOFORSTÅELSE.

Imidlertid er det spennende at det antagelig er nettopp slik våre øyne oppfatter det når laksen hopper. Så bilde er dermed ikke noe man kan kalle uetisk eller unaturlig som opplevelsesbeskrivelse for seeren.

Vi opplever når vi står ved elven, rennende vann, og vi ser en skarp laks mot lys bakgrunn hoppe.

Absolutt derfor et grensebilde som fortjener oppmerksomhet, og som jeg håper kan trekkes inn som eksempel etter hvert som regler sikkert vil måtte detaljutformes. Jeg tror ikke vi kommer utenfor ganske klare retningslinjer i BioFoto – i form av en rekke – men ikke fullstendige og ikke altomfattende begrensende presiseringer på hva man kan gjøre av etterarbeid i bildene – fra perspektivoppretting, til high-key grafiske løsninger og fjerning av vignettering etc.

Siden dette bildet er inne i debatten om grensesetting skylder jeg å gjøre rede for hva som er gjort. Det er forklart under et annet bilde, men her er altså greia:

Eksopnert fra stativ med eksakt samme utsnitt. Vann på kort og lang lukker er blandet i PS fra hvert sitt bilde. Laksen hoppet der på eksponeringen med kort lukker, og er således autentisk fra den ene eksponeringen. Det er altså vannet som er ''fikset på'' for å øke følelsen av foss.